Jeg leste bloggen til Ingvill (http://singelliv.vgb.no/), hvor hun fortalte at hun ikke ønsker seg barn og hun uttrykker vel også at hun møter liten forståelse for det av folk rundt seg. Vel Ingvill, jeg forstår deg:-)

Du skjønner…jeg har barn. Nærmere sagt tre av de. Og nå skal jeg fortelle deg noe mange mødre vet, men få innrømmer. Naturen har nå en gang satt oss her til å formere oss. Mange av oss bruker halve livet på å finne meningen med det. DET er meningen. Vi er dyr, vi skal formere oss. det er bare det at vi mennesker liker å tenke på oss selv som litt mer verdt enn dyrene. Derfor er vi mennesker, og ikke aper. Men vi skal altså bare formere oss (gå ut og bli mange), det er faktisk så enkelt. Det er derfor vi synes det er så grusomt når barn dør. Det er naturstridig. Det er også derfor det er så vanskelig å akseptere at folk ikke ønsker seg barn. Det er rett og slett naturstridig..

Men over til den godt bevarte hemmeligheten. Og folkens, ingen mor med respekt for seg selv, vil noensinne innrømme dette. men siden min selvrespekt er temmelig liten (:-P) så skal jeg dele dette;

1. å bli mor, gjør deg ikke lykkelig.
Med mindre du er svært naiv og enfoldig som person, blir du ikke lykkeligere av å bli mor. Det er vondt å føde. De første tre dagene vil du (hvis du er uheldig) halte rundt og sette deg meget forsiktig ned på stoler. Enkelte vil spyle seg selv nedentil med varmt vann i tre mndr av redsel for smerten etter stingene når de tisser.
De seks første ukene kan enten være himmel eller helvete. Jeg husker dessverre svært lite fra Gullungens første 6 uker. Men Knoll og Tott sine første 6 uker var et mareritt. Så vil ammetåken etterhvert letne litt, og du vil innse at du aldri vil være fri for bekymringer igjen. Det gjør deg ikke akkurat lykkelig…
Når babyen (eller babyene) har passert 6 mndr, vil du etterhvert få behov for å treffe voksne folk igjen. For å gå på jobb. For å gjøre noe annet enn å snakke babbel og være klatrestativ hele dagen. For tro meg…livet er ikke som på tv. De færreste av oss orker å gå på caf’è hver eneste dag, ikke har så mange av oss råd til det heller. Og jeg vet ikke hvordan andres unger er, men mine har aldri funnet seg i å måtte sitte stille over lengre tid av gangen. De vil røre seg.
Når du så vil på jobb igjen, føle deg som deg…da innser du at det ikke går. For noen må jo være hjemme med babyen. Og når dere delte opp permisjonstiden under svangerskapet, mens du var full av rosa og lyseblå drømmer og gravidhormoner, da bestemte dere at denne noen var deg. Hvertfall frem til ungen var 10 mndr, og pappa skulle få være sammen med gullet.
Når du så innser at, nei…du kommer deg ikke på jobb enda (for far er ikke helt innstilt på å ta ut permisjonen tidligere). Du blir lei, for du kan ikke huske når det ble din jobb å lage middag hver dag. Eller å legge klærne hans inn i skapet. Dere har da alltid vært så likestilte…Så du begynner å irritere deg over alt han ikke gjør, alt du ikke får. Irritasjonen blir til sinne, sinnet blir til hat. På et tidspunkt hater man den som hver morgen kan gå ut døren, og forholde seg til andre voksne mennesker. Det er her mange forhold begynner å ryke. Når babyen er 6-9 mndr, og frem til den blir ett år, befinner forholdet seg i en kritisk fase.  Det er ikke uten grunn at enkelte samlivseksperter mener at man ikke skal ta avgjørelse om brudd før barnet er tre år.  man er søvnberøvet, hormonherjet og i likestillingssjokk.
Så kommer trass, barnehagetiden, mer trass…og…ja..

Det er bare idioter som tror at barn kan redde forholdet. Barn er en utrolig påkjenning på et forhold. Man blir sliten, sexlysten synker (i en periode), man opplever krangler man ikke trodde fantes. Og tro meg…å få barn er ikke synonymt med morslykke. Å være deprimert etter fødsel er ikke noe som skjer alle andre. Det skjer de fleste, i større eller mindre grad.

Nei…barn er ikke den ultimate lykke.
Men det betyr ikke at de nødvendigvis gjør deg ulykkelig heller. Det er noe sant i det med å “være sin egen lykkes smed”. Du kan ikke basere lykken din på andre enn deg selv, hverken barna dine eller mannen din kan ta på seg det ansvaret. Så er du ikke lykkelig før du får barn, vil du ikke bli det etterpå heller.

Jeg har aldri lagt skjul på at oppveksten min var vond. Jeg begraver meg ikke i den, for sånn er jeg ikke. Men jeg kan si såpass at jeg ikke lengter tilbake til barndommen. Når jeg ble gravid med Gullet var jeg ganske selvdestruktiv, jeg drakk, røyket bådde dette og hint, lå med mennesker jeg ikke likte engang. Hadde sex så full at jeg ikke er i stand til å huske det. Jeg tror fullt og helt at hvis jeg ikke hadde blitt gravid, ville jeg vært et helt annet menneske nå. Jeg så ingenting verdifullt hos meg selv.

Når jeg så den positive graviditetstesten ble jeg ikke lykkelig, jeg ble praktisk. Jeg ryddet opp i livet mitt. MITT barn skulle få et godt liv. Hun skulle få en mor som var (relativt) stabil. Hun skulle ha en trygg oppvekst. Hun skulle få det jeg ikke hadde, og i løpet av to uker, var livet mitt ryddigere enn noen ville trodd.
Det har ikke vært enkelt. Det er nok av de som dømte meg nord og ned som mor. Og egentlig kan jeg skjønne det. Men å bli mor ga meg et spark i ræva. Rett og slett. men hun har ikke gjort meg lykkelig. Min datter er ikke ansvarlig for min lykke, ikke mine sønner heller. De har gitt meg mange lykkelige øyeblikk. Stunder hvor hjertet sprenges av kjærlighet og glede.
Men å gå fra å være en selvdestruktiv tenåring, med null selvrespekt og ingen følelse av egenverd, til å bli en relativt harmonisk og avbalansert mor, som stort sett alltid mener at glasset er halvfullt. DET har jeg klart selv.

Jeg elsker barna mine. De er førsteprioritet i alle avgjørelser jeg tar. Nesten.
Jeg gleder meg over de. Frustreres av de. Jeg gruer meg til de blir store, og bekymrer meg for fremtiden. Men det er fordi jeg elsker de og er egoistisk i den kjærligheten. Ikke fordi de gjør meg lykkelig. Å være mor gjør meg ikke lykkelig, men det er en av kildene som bidrar til min lykke. Jeg føler også lykke over deilig lukt, kyss fra Samboermannen, gode bøker, vakker kunst, herlige sanger og gode opplevelser. Gode venner gjør meg også lykkelig.
Som leder meg til hemmelighet nr 2…

2. Mine barn er ikke de viktigste i livet mitt.
De er ikke det. Å jeg elsker de, forguder de. Jeg setter behovene deres først, fordi det er sånn det må være. Jeg har satt barn til verden, og jeg tar ansvaret med å gi de et trygt og kjærlighetsfylt grunnlag meget alvorlig. Men de er ikke de viktigste personene i livet mitt (selv om jeg ville løpt inn i et brennende hus for de).
Den viktigste i livet mitt er: Meg selv. Samboermannen. Bestevenninnen
Grunnene til dette burde være opplagte, men jeg vil likevel gi dere dem…
En dag skal mine barn få egne familier. Da vil ikke jeg være den viktigste i deres liv. Sånn skal, og må, det være. Hvis jeg da har basert alt på de. Lykken min, vettet mitt…hvis mitt liv dreier seg om dem..da vil jeg ikke kunne gi slipp på dem. Jeg er 26 om nøyaktig en uke. Når Knoll og Tott er 20 vil jeg være knappe 42. Jeg skal ikke bli en av de kvinnene som får seg en attpåklatt, eller som blir tiltaksløs. Jeg har verdens beste Samboermann. Når mine barn er store, skal jeg tilbringe tid med ham. Jeg skal våkne tidlig om morgnen og jogge og ta meg en dusj, før jeg sniker meg opp i sengen til ham og har deilig morgensex. Så skal jeg jobbe, shoppe, ringe barna mine og spørre om alt er bra og om det er noe de trenger. Så skal jeg besøke Bestevenninnen, og skravle om hennes barn. Baby som da ikke er baby lenger, men som er furten 16-åring og driver moren sin til vettet. Vi skal kose oss med en flaske vin. Tenne en røyk for gamle dagers skyld, og le av hvordan vi selv var når vi var tenåringer. Så skal vi avtale Spàlanghelg på Island, og tur med hunden neste morgen.
Så skal jeg rusle småbrisen hjem til Samboermannen, gi ham lange kyss, og elske ham på sofaen før vi bestiller sommerens ferieturer. En for bare oss, og en med alle barna. Ikke fordi de gjør meg lykkelig. Men jeg blir lykkelig av menneskene jeg elsker.

Gudene skal vite at selve morsrollen er ikke nok til å gjøre en lykkelig. Man er bekymret, har dårlig samvittighet, og man er alltid redd for å ikke gjøre en god nok jobb. Eller å påføre barna sine traumer..

Så Ingvill…jeg vet ikke om du leser dette..men til dere andre som heller ikke ønsker dere barn.
Dere gjør ikke noe feil, bare annerledes. Annerledes er alltid vanskelig for andre å akseptere, for de valgene en selv har tatt, er jo de som er best. Men så lenge dere har funnet deres kilder til lykke. Så spiller det ingen rolle om det involverer barn eller ikke. De valgene dere tar, trenger ikke forsvares så lenge dere ikke skader andre.
Lykken er ikke en tilstand, men mange små øyeblikk. Så er det opp til dere hva dere vil fylle de med, uten dårlig samvittighet. Bare ta ansvar for lykken deres selv

Tips oss hvis dette innlegget er upassende