På søndag måtte jeg ta den tunge avgjørelsen å la min beste venn avslutte livet sitt. Knoll datt over henne ved et uhell, og på grunn av en allerede (fikk vi vite) deformert ryggrad, brakk hun ryggen.

Sorgen har truffet meg som et tog i magen. Jeg hadde aldri trodd at jeg ville føle en slik sorg over et dyr. Men hun var min beste venn.
De siste dagene har jeg grått mer enn jeg har gjort på mange år. Sorgen er fullstendig lammende. Likevel, selv om jeg sover dårlig, må jeg bare stå opp. Ungene kan ikke se meg som dette, så jeg gråter om kvelden når de har sovnet.
Det er så utrolig tomt og stille. Selv med tre unger i hus, er fraværet av henne overveldende. Ingen tassende poter, ingen snorking om natten. Ingen som hopper opp i sengen til meg om morgenen.
Jeg har ikke klart å støvsuge engang, for hvordan skal jeg orke det uten noen som prøver å jage støvsugeren? I dag må jeg skifte på sengen, men jeg orker ikke. Å vaske laknene, blir som å vaske henne bort. Som å fjerne sporene av at hun har vært her, og det føles feil.
Skaålene hennes står fremdeles på gulvet, sengene hennes ligger på plass. Jeg orker ikke ta det bort. Orker ikke å godta at jeg ikke har noen hund lenger. Orker ikke akseptere at min beste venn er borte.
De fyller meg med beroligende ord om at det var det beste, at hun slapp å ha det vondt mer. Likevel føler jeg at jeg sviktet henne. Hun stolte på meg, at jeg skulle passe på henne, og jeg sviktet.
Hver oppgave jeg gjør, tømmer meg for energi. Må hvile meg hele tiden. Kanskje ikke så rart med et søvngjennomsnitt på 4 timer, og minimal matlyst. Samboermannen er bekymret, han sier det ikke. Men jeg hører det i stemmen hans. Merker det i berøringene hans. Han sørger også, men ikke som jeg. Han er ikke egentlig en dyreperson, han er ikke vokst opp med dyr. For ham er de først og fremst dyr. Han vet ikke hvordan han skal takle den overveldende sorgen jeg føler. Tårene mine…og jeg vet ikke selv. Tomheten gjør at jeg ønsker meg en ny hund, samtidig føles en ny hund som nok et svik. Som et forsøk på å glemme henne. Hun fortjener å huskes.
Men det er så tomt her. Jeg føler meg så fryktelig ensom uten hunden min. Uten den eneste som aldri krevde noe annet enn kjærlighet av meg.
Jeg er ikke god på negative følelser. Jeg er grunnleggende en glad person. Dette føles som å bli sakte klemt i en skrustikke, slik at jeg bare såvidt klarer å puste.
Jeg mishandler meg selv i skjul. Drikker nesten ingenting annet enn kaffe, glemmer å spise… Is til frokost fordi det er det eneste som frister.
Driter i trening. Orker ikke å føle den gode følelsen etterpå. Føler det vil være ufortjent.
Sorgen sluker meg, og jeg takler det på den eneste måten jeg kan..med selvforakt.
Dyrker jeg sorgen? Kanskje…. Hver morgen når jeg våkner blir jeg minnet på at hun ikke er her.
Det er ingen å gå tur med. Ingen å gi matrester til. Ingen som ligger på klærne mine når jeg dusjer.
Jeg unngår de som ikke vet. Orker ikke å forklare hva som har skjedd. For hver gang jeg må forklare, tvinges jeg til å se det urettferdige i øynene. Hun er ikke mer.
Ingen forsikring, ingen vennlige ord, ingen trøst kan rettferdiggjøre det.
Hun er ikke mer. Fordi jeg ikke passet på

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

er lite aktivitet fra meg for tiden. Rett og slett fordi jeg ikke har supermye å skrive om. I tilleg er jeg ikke så glad i å skrive på iPaden.
Men jeg kan jo skrive at det går bra..det kan jeg. Jeg og Samboermannen har jobbet oss gjennom et par kriser. 7-årskrisa som dukket opp, tenker jeg. I tillegg til alt det andre vi har bak oss.
Gullungen har fungert en del bedre med skolen. Nå koser hun seg på ferie hos mormor. Hun har fått et par venninner i klassen, og selv om bestevenninnen hennes nå blir borte en stund, så tenker vi positivt, og jobber med det vi har. Vi lever i en digital verden, så hun skal da kunne klare å holde kontakten med henne.
Knoll og Tott er akkurat nå hos farfar. De skal kose seg der. De begynner å bli store gutter, og skal skrives inn snart. HerreGUD som tiden GÅR! Men jeg har ingen planer om flere barn. Nå koser jeg meg med å være liksomtante til andres. Kommet i en alder nå, hvor tydeligvis “alle” vi kjenner får unger. og de tyter frem på alle kanter.
Såh..det var en foreløbig oppdatering.. Kommer nok mer lyd fra meg til høsten, når mørket kommer smygende;-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å være vitne til at en mor må levere sine to barn til barnevernets varetekt, når hun ikke er en dårlig mor. Det er grusomt. Å se to barn, som jeg har er nært og varmt forhold til, være knust og redde og usikre..det river i sjelen.
Å høre Gullungen min gråte fordi bestevenninnen hennes forsvinner på ubestemt tid, er som å få en kniv i mammahjertet.
Hvordan skal jeg være en venn igjennom dette?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hele dagen har vært sol og atter sol. Utrolig deilig, men så UTROLIG TRØTT! Våknet 05.44 (!!!!) inneklemt i Knoll-og-Tott-club Sandwich, og med en halvkilo sand i sengen. Bikkja ved beina, og Samboermannen klistret til veggen. Var det noen som nevnte dårlig søvnkvalitet…?
Har sittet på verandaen hos Linali i dag. Lekt bokollektiv og lykkelig sigøynerstorfamilie, med grilling av rester fra i går, lusekjemming, møbelpussing og godtespising.
Gullungen har fått ny bestevenninne, datteren til Linali, Snuppelure. De er to sider av samme mynt. Hysterisk morsomme å høre på, og fulle av sprell og merkelige påfunn. Og endelig ser jeg noen hun kan høre sammen med. Fremdeles må vi veilede henne i hvordan vennskap fungerer, hvordan man blir venner etter en krangel, hva som er ok og ikke ok oppførsel. Men hun finner frem. Hun vokser i vennskapet, og jeg er en bekymring mindre.
Samboermannen og jeg har funnet hverandre igjen. Alt har vært litt skjevt siden aborten i fjor, problemene med Gullungen i vinter. Følelsen av at han ikke lenger vil ha meg…
Så var vi på fest og feiret min kjære Bestis, med innleid dj, som kanskje ikke nødvendigvis var superkjekk, men gud han var sexy!
Jeg hadde allerede bestemt meg for å ha det gøy den kvelden, og det hadde jeg til gangs. Nå skal jeg ikke påberope meg hverken det ene eller det andre. Men jeg flørtet nok til at Samboermannen ble sjalu for første gang på lenge. Etter det, var det som om noe ble rettet opp igjen. Så selv om vi har litt igjen, har vi hvertfall begynt å bevege oss i riktig retning

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

husker du?
Det var oss. Snipp og snapp. Jeg har bamsen enda. Har du din?
Hver vår tenker jeg på deg, og jeg kjenner et savn jeg aldri har klart å uttrykke. Kanskje det er fordi vi ble venner på våren. Kanskje fordi det er de lyse kveldene vi hadde sammen som står klarest i minnet mitt når jeg tenker på deg…
Vi fant hverandre på et helt uutforsket nivå du og jeg. På kort tid ble vi nesten som søstre. Jeg bodde nesten hos deg. Var bare hjemom for å skifte.
Du lyttet til alt jeg hadde å si. Du svarte med en humor og innsikt, som ikke er alle 17-åringer forunt. Jeg husker morgenene. Kaffe i senga. Mimmi som fyrte i ovnen når det var kaldt. Og frokosten som sto klar ved bordet når vi sto opp.
Jeg husker røyken på taket. Hvordan vi lå der og solte oss med musikk igjennom vinduet.
Jeg husker latteren. På mange måter er dette den lykkeligste tiden jeg hadde før jeg ble voksen.
Det skar seg på et vis..
Vi flyttet sammen. Ble tuppen og lillemor. Din tidligere bestevenninne forsvant ut av bildet.
Jeg mente aldri å splitte dere to. Det var aldri mine intensjoner. Det gjør fremdeles vondt når jeg tenker på det. Jeg ville bare være der for deg når du følte deg urettferdig behandlet. Ble som en løvinne. Som jeg alltid blir når noen jeg er glad i har det vondt.
Jeg ble gravid. Vi skulle oppdra lille gull, du og jeg.
Men plutselig fikk jeg meg kjæreste, og så skjedde det jeg for alltid vil angre på.
Jeg sluttet å være din venn.
Jeg prioriterte et menneske som bare hadde gjort meg vondt, fremfor en venn som bare ønsket meg godt. Jeg sluttet å se deg. Sluttet å forstå og lytte. Jeg sviktet deg.
Du hadde det vondt. Du hadde en kjæreste som bedro deg, både med dop og andre jenter. Og jeg sviktet. Mye av redsel for hva han kunne dra inn i leiligheten vår. Jeg ville jo beskytte barnet mitt. Men også pga han jeg valgte å flytte sammen med.

Jeg fikk ikke bli voksen sammen med deg. Hadde jeg vært din venn nå, ville jeg fortalt deg hvordan jeg beundrer deg for styrken din. Hvor stor respekt jeg har for din evne til å stå støtt på jorden, og kjærligheten du har for dine foreldre til tross for de vanskelighetene de hadde.
Jeg ville fortalt deg at du har gitt meg så utrolig mye. Du ga meg en følelse av verdi, som til slutt fikk meg til å kaste ut døgenikten jeg flyttet med den gangen. Jeg tør å si det jeg mener nå. Jeg har blitt tøff og full av humor.og når jeg har en vond dag, tenker jeg på deg. På gleden du omga deg med, selv når du var trist. Det er ni år siden vi ble venner, og livet mitt er fattigere uten deg. Barna mine sine liv er fattigere uten deg. Uten en tante snipp de kan klage til.
Jeg savner den jeg var når vi var venner. Den sterke jenta du gjorde meg til. Jeg savner filmkveldene våre, med vin og lucky strike.
Jeg savner å ha en venn som deg.
Jeg er lei for at jeg aldri fikk fortalt deg hvordan jeg beundrer drivkraften din, at du aldri var i tvil om at du skulle opp og frem.
Jeg ser etter deg når jeg ser små grønne biler. Jeg ser etter deg når jeg kjører forbi huset til mimmi.
Alt jeg ønsker, er en mulighet til å be om tilgivelse for at jeg ikke var den venninnen du fortjente.
Jeg savner deg når jeg tenner en røyk om våren. Jeg lukker øynene og husker samtalene våre. Jeg finner noen av de gamle brevene våre på loftet. Og jeg gråter når jeg leser dem. Jeg gråter over søsteren jeg mistet.
Jeg håper du kan tilgi meg. At selv om jeg ikke fortjener ditt vennskap, så er du villig til å tilgi sviket mitt.
Jeg beklager Snipp! Og jeg ønsker deg alt godt.
Uten deg sluttet jeg å bruke Evnene mine, men jeg skal tenne en røyk i kveld og sende gode ønsker ut i natten til deg. Fordi du fortjener det.
Takk for at du var min venn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så hva gjør man da? Når ungen ikke vil gå på skolen, man ikke skal tvinge henne fysisk og jeg må slutte i dagjobben min pga høyt fravær siden jeg må være hjemme med henne. Bup, barnevern og pp har gjort det de kan. Ingenting virker. Så hvis noen har noen magiske forslag, så vær så snill å komme med de..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er rart hvordan man driter mer og mer i ting med åra.
Hele livet mitt har jeg vært konfliktsky, veket unna, glattet over, meglet og lagt meg flat. Jeg har aldri likt sinte mennesker.
Jeg skal ikke påstå at jeg har blitt konfliktsøkende, men jeg er hvertfall ikke redd for krangler lenger. Kanskje det er fordi jeg har blitt tryggere på meg selv og det jeg står for. Samtidig har jeg ikke problemer med at folk mener andre ting enn meg. Eller å be om unnskyldning når jeg driter på draget.
Så noen ganger da, slipper jeg ut bitchen i mitt indre og klemmer fra meg en skarp kommentar. Noen ganger synes jeg bare folk sier så jævla mye dumt. Hvor ble det av alminnelig folkeskikk liksom. Krangler du med familiemedlemmer åpentlyst på facebook, må du regne med at andre legger seg i. Tar du skittentøysvasken offentlig, må du ta med i betraktning at noen påpeker flekker og misfarging…eller?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har bestemt meg for å begynne å ta vare på meg selv. Hvis jeg ikke behandler meg selv pent, hvordan skal andre vite at de skal gjøre det da…? Så jeg begynner utvendig… Jeg peeler og smører, masserer og napper. Jeg skal også begynne å stå opp kl 6 hver morgen, gå tur med bikkja og få litt stilletid. Jeg trenger meg. På den stabile måten.
Det tjener ingen at jeg bryter sammen. Jeg kan ikke hjelpe datteren min, hvis jeg går under.
Jeg har planer om studier igjen fra høsten av, og jeg må klare å bygge meg opp til å komme meg igjennom det uten å bryte sammen. Jeg skal ha to jobber OG ta vare på en familie igjennom dette, så jeg må bare klare det. Og det betyr at jeg må ta vitaminene mine og jernet mitt!
I’ll be back tomorrow…forhåpentligvis før 7

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Natten har vært grusom…
Jeg sovnet i et mildt angstanfall. Medisinene har fjernet mesteparten, men enkelte ganger bryter den igjennom. Jeg skal dø jeg skal dø jeg skal dø. Jeg konsentrerer meg om å tenke på solsikker og andre lykkelige ting. Men jeg fryser og svetter om hverandre. Denne helgen er det 2 måneder siden Far døde. To måneder siden jeg tok farvel, og sang for ham for siste gang. To måneder siden jeg ikke rakk å være der i hans siste åndedrag, men rakk ned til stunden etterpå. Far som lå der, blek og ugjennkjennelig. Mor som gråt. Jeg, like kald og rolig. Hvor er tårene? Jeg har fremdeles ikke grått. På andre siden brøt jeg sammen i høst når jeg fikk forutanelsen om at han ikke kom til å leve til jul. Og jeg fikk rett.
Jeg har alltid fått høre at folk ser så fredelige ut når de dør. Jeg kan ikke si meg enig. De ser ut som et forlatt hus. Et hus uten røyk fra pipa, og gardiner i vinduet. Sjelen hans flyttet ut.
Siden fortsatte natten med det ene marerittet etter det andre. En eller annen gang våkner jeg av at jeg ikke får puste. Jeg tvinger meg selv til å sette meg opp. Drikker vann og konstanterer at jeg er potte tett i nesen, og at det jammen ikke er rart at jeg svetter med alle Hattifnattene som ligger rundt meg i sengen. Jeg prøver å omorganisere de, men gir opp.
Samboermannen har vært syk i to dager, og ligger og ser på meg. “Jeg har mareritt.” forklarer jeg, men innser at han egentlig sover når jeg får økseskaft som svar.
Legger meg igjen, og fortsetter med marerittene mine, og jeg fryser fortsatt.
Når Hattifnattene vekker meg kvart på syv, er jeg utkjørt og takknemlig. Samboermannen står opp med de, og jeg får sovet et par timers rolig søvn før jeg blir vekket med pakker og frokost på sengen.
Hattifnattene skal på besøk, og når de har dratt støvsuger jeg hele huset. Lyden av støvsugeren vokser i hodet mitt, og til slutt føles det som jeg står inne i den. Jeg må bare skru den av en liten stund, og jeg setter meg i stolen på rommet til Gullungen med hodet i hendene. Svetten hagler, og jeg føler meg sjaber.
Holder jeg på å miste forstanden? Er jeg på vei til å bli gal?
Kroppen min føles hoven, og buksa strammer på en måte som den ikke gjorde for to uker siden. Jeg vet at det er pga mensen. Men jeg føler meg fremdeles fortvilet. Jeg har tatt medisiner for stoffskiftet i 3-4 måneder nå, men fremdeles går jeg opp i vekt. Kanskje jeg må øke dosen?
Jeg skulle ønske jeg spiste usunt. Da hadde jeg i det minste visst hva jeg gjorde galt.
Jeg unngår å se meg i speilet hvis jeg kan. Kan ikke huske sist jeg tok en real titt på meg selv. Like greit egentlig. Akkurat nå begynner jeg å nærme meg vekten jeg hadde som høygravid.
Til slutt reiser jeg meg og skrur på støvsugeren igjen, gjør et nytt forsøk. Lettet konstanterer jeg at det som gjorde hodet mitt til en forsterker, nå har gitt seg. Ser meg rundt på rommet til Gullungen, jeg burde ha gjort noe her inne, men kroppen protesterer. Så jeg sukker, og tusler opp i min grønne sofa, og tar meg et eple. Dagen er lang..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så…kampem med BUP fortsetter..
I Morgen har vi avklaringsmøte før PMTO-kurs. Dessverre ser det ut til at det kommer for sent for meg og Samboermannen. Det siste året har tæret på oss, på forholdet vårt. Før helgen nådde vi et nytt lavpunkt, hvor diskusjonen startet med at han er motvillig til et tilbud familien vår har fått i forhold til Gullungen. Den endte med innsikt i at han ikke lenger fungerer med henne. Han har mistet all godheten han hadde for henne. Han klarer ikke lenger å gi henne positive innspill eller tilbakemeldinger. Han sier at han er glad i henne, men at han akkurat nå bare har negative følelser i forhold til henne.
Jeg vil ikke gå inn i detaljer om tilbudet vi har fått, siden anonymiteten min er viktig for meg. Men det vil involvere at vi må sykemelde oss og være borte noen uker. Han vil ikke gjøre det, jeg mener at det er et tilbud vi må ta i mot.
Det fæle i det, er at jeg kan forstå hvordan han har det. Det har vært rene helvete i perioder siden hun begynte på skolen. Vi har slåss mot systemet i halvannet år. Økonomien suger…vi er slitne. Hun er ikke hans biologisk. Man kan ikke slåss mot innstinkter. Han opplever at hun favoriserer meg. Hun lager vanskeligheter og bråk hjemme..
Det jeg derimot ikke har forståelse for er 1. Han vil ikke ta imot tilbudet så vi kan gjøre noe med det. 2. Det virker som om han ikke egentlig syns det er så farlig…
Og det ER farlig. Det er et enormt problem, og jeg forklarte han at jeg kan ikke bo med et menneske som ikke fungerer med henne. Jeg velger ikke mellom de to. Barna mine går først. Alltid.
Hadde han bare klart å oppføre seg sivilisert..men han klarer ikke det heller. Han hakker på henne, og snakker aldri til henne uten å ha noe kritisk å si. Og jeg skulle virkelig ønske jeg overdrev nå, men dessverre..
Så forholdet vårt er i Limbo. Vi avventer. Ser om kurset vil hjelpe. Han vet hva resultatet blir hvis det ikke bedrer seg. Han vet at blir han ikke med og tar imot det tilbudet, så er det over.
Det er grusomt. Mannen jeg elsker, som jeg har elsket i snart 12 år, klarer ikke fungere med datteren min. Vi har bygget et liv sammen. Hva nå?
Mye av det er det jeg som må forlate. Hans venner, hans hus, hans bil, penger og møbler. Økonomisk sett er jeg ikke bekymret. Jeg har utdannelse og jobb. Men Livet mitt er jo over hvis vi ikke klarer å rydde opp i dette.
Jeg må begynne helt på bar bakke igjen.
Jeg er ikke redd for å være alene. Jeg har bestevenninnen min, gode naboer og meg selv og unga. Jeg har alltid trives i eget selskap..bikkja er jo også forsåvidt min. Noen ny mann er utelukket. Fullstendig uinteressant. Tilliten min til menn som rase er så svekket av alt jeg har opplevd i løpet av livet, at jeg er ute av stand til å opparbeide den tilliten man skal ha til de. Det er bare Samboermannen jeg har klart å ha den tilliten til. Fordi vi bare ikke lyver for hverandre. Ikke nå heller.
Alt er surrealistisk. Kan ikke forstå hvordan og når dette skjedde

Tips oss hvis dette innlegget er upassende